Da dagen grydde, ba Siddharta sin vert, fergemannen, om å sette ham over elven. Fergemannen satte ham over elven på bambusflåten sin, den brede vannflaten skinner rødlig i morgenlyset.
–Det er en vakker elv, sa han til sin ledsager.
–Ja, sa fergemannen, en meget vakker elv, jeg elsker den over alt annet. Jeg har ofte lyttet til den, ofte sett den i øynene, og alltid har jeg lært av den. Man kan lære meget av en elv.
–Jeg takker deg, min velgjører, sa Siddharta da han steg i land på den andre bredden. Jeg har ingen gave å gi deg, og ingen lønn å gi. Jeg er en hjemløs, en brahmanersønn og samana.
–Det så jeg godt, sa fergemannen, og jeg hadde ikke ventet noen lønn av deg, og ingen gave. Du gir meg gaven en annen gang.
–Tror du?, sa Siddharta muntert
- Sikkert. Også det har jeg lært av elven: alt kommer igjen!
Siddharta (1922)
